Du er her
Hjem > Politikk > Når makta utfordres blir det bråk!

Når makta utfordres blir det bråk!

Først må jeg få utdype min sterkeste beklagelse for at «rebellene» i innbyggerrådet i Gran skrinlegger sitt prosjekt. Trollene i den politiske makteliten i Gran fikk det travelt med å skrike høyest.

Skribent Eivind Marcelino

Og la det være helt klart før jeg fortsetter: hvor sykehjemmet i Gran skal ligge har jeg ingen formening om. Når den dagen nærmer seg at jeg skal ligge under torva håper jeg det skjer med «skoa på» slik at det ikke blir nødvendig å hospitere meg inn på et sykehjem.

Debatten om innbyggerrådet i kjølevannet av plassering av nytt sykehjem på Gran har vært preget av usakligheter og av og til stygge karaktrestikker av andre. Det er unødvendig, men et viktig moment å analysere. Når en debatt polariseres ned til personangrep er det et tegn på at initiativtakerne i innbyggerrådet har utfordret makta mer enn det de så for seg. Motparten har lite konstruktive motargumenter på lager. Det blir gjerne slik når makta utfordres: det blir bråk.

Dessverre sitter politikerne i Gran med mer makt enn det de fortjener. Bare 61,7% stemte på dem ved kommunevalget i 2015. Vi må gå tilbake til 2003 for å finne et dårligere valgår.

61,7% utgjør 6561 personer av 10761 stemmeberettigede i kommunen. Har de sittende politikerne vurdert sin plass og eventuelt hvorfor valgdeltagelsen er lav? På en annen side er det viktig å påpeke at folket burde bruke sin rett når de først har muligheten til det.

Folket i Gran er splittet i spørsmålet om plassering av nytt sykehjem og den politiske avgjørelsen har med den lave valgdeltagelsen, flere integritetshull. Dette er en svakhet i det demokratiske systemet vi lever etter. Derfor burde de som sitter med makt tenkte seg om både 20 og 30 ganger før de overprøver folket med å si: vi vet best.

GBL og Miljøpartiet De Grønne var mot et sykehjem på Sagatangen. Grovt regnet representerer de 2600 personer av de 6561 som stemte i 2015. AP, Senterpartiet, Høyre og Frp som stemte for, får flertallet av de som stemte. Men hva med de 4200 som ikke stemte? Hva mener de? Dersom valgdeltagelsen hadde nådd 80 – 90 prosent, hadde resultatet vært slik den er i dag?

Et konkret svar på det vil vi aldri få, men vi kan få en liten pekepinn. Anders Morstad, Jan Tore Iversen og Håkon Skjervum samlet inn 3400 underskilter mot et sykehjem på Sagatangen. Det er flere stemmer enn mindretallet i kommunestyre, men samtidig er det færre enn flertallet.

Det man kan konkludere med er at splittelsen er stor. Det burde det politiske landskapet i kommunen ha vist hensyn til.

Politikerforakt er et utrykk flere politikere ikke liker. Det forstår jeg godt. Det er tross alt et angrep på deres arbeid og hva de står for. Personlig har jeg opparbeidet meg mye av dette de siste 10 årene. Bedre ble det ikke etter å ha lest reaksjonene fra diverse lokalpolitikere da deres maktposisjon ble truet.

Rett skal være rett. Vi journalister har også et moralsk ansvar – for det er pressen som ofte videreformidler det politikerne sier og gjør. Og det pressen skriver er ofte avgjørende for hva mange stemmer på. Det samme med vinklinger.

At valgdeltakelsen er lav og at ei bygd blir splittet er også et tegn på at sakene som lokalpressen skriver ikke treffer alle. Mange velger å holde seg utenfor den lokale debatten, ofte fordi en fort kan føle seg overkjørt og at budskapet ikke når frem. Noen blir også ekskludert.

Journalister er blottlagt for konstruktive tilbakemeldinger og går gjerne i forsvarsposisjon. Bare se hvor feil et samlet norsk pressekorps tok av både Brexit og Trump. Internasjonale og nasjonale trender viser seg gjerne lokalt. Journalister svever mellom mellomklassen og elitene. De evner ikke å nå ut til de som blir holdt utenfor den «perfekte sfære».

Når pressen ikke klarer å få med alle når de påberoper seg å være partipolitisk uavhengig er synd. Redaktørens kronikk i avisen Hadeland viser nettopp dette og at det er liten interesse i å få med alle. De tekniske analysene om de demokratiske prinsipper er berettiget, men i kjølevannet av den lave lokale valgdeltakelsen i 2015 betyr ikke dette at det er etisk korrekt.

Noen hevder at innbyggerrådet er diktatur. Dette er helt feil. Slike råd blir dannet fordi man føler seg overkjørt av en maktposisjon som har liten interesse av å høre på andre. Derfor er det fryktelig trist og på høyde med total arroganse når man kveler en debatt så til de grader at rådet kaster inn håndkleet før de formelt har blitt stiftet. Det koster å være vinden.

Et rop ble ikke hørt. Det er ikke første gang. Ropet fra innbyggerrådet var demokratisk og fredelig. Lensmann Sletten og det lokale lensmannskontoret skal være glad for at hadelendingene er fredelige individer som har sluttet å rasle med høygaflene.

Verre er det andre steder i Europa.

Men respekt får ikke de lokale politikerne fra meg. De har tydelig vist at de er redd for endring og totalt ukrenkelig for kritikk.

Jeg fikk valgkortet for Stortingsvalget i posten noen dager tilbake. Denne retten skal jeg bruke. Og om to år er det kommunevalg og jeg vil si som Astrid Lindgren:

-Når mennesker med makt slutter å høre på folket, er det på tide å bytte dem ut.

Godt valg.

Shares 0
Til toppen